“This is how the next financial crisis starts” skrev Financial Times nylig på lederplass. Bakgrunnen er et eksplosivt innlegg signert Günther Thallinger, konserndirektør i Allianz. Utspillet har skapt store reaksjoner internasjonalt, men foreløpig fått lite oppmerksomhet i Norge.

Vi nærmer oss raskt temperaturnivåer der forsikringsselskap ikke lenger vil kunne tilby dekning for hele regioner. Dette er en systemisk risiko som truer grunnlaget for hele finanssektoren. Et hus som ikke kan forsikres, kan ikke belånes. Dette gjelder ikke bare boliger, men også infrastruktur og industri. Den økonomiske verdien av hele regioner – kystnære, tørre og brannfarlige – vil begynne å forsvinne fra regnskapene. Slik, skriver Thallinger, ser en klimadrevet markedskollaps ut.

At Allianz nå går ut i såpass harde ordelag er verdt å merke seg. For få år siden var klima noe alle tok til orde for, men selv da tidsånden virkelig blåste i retning klimakamp ville en av verdens største kapitalforvaltere aldri kommet med et så kraftig budskap. Dette vet jeg med sikkerhet ettersom jeg i mange år jobbet med nettopp bærekraftkommunikasjon i Allianz.

For alle som jobber med investorkommunikasjon er det åpenbart hvor prekær en situasjon må være for at et slikt budskap skal publiseres. Toppledere rådes sjeldent til å slå alarm. 

Forsikring er imidlertid ren matematikk. Når Allianz tegner konturene av markedskollaps, er det fordi tallene er entydige. Regnestykket går ikke opp.

Vi har ennå ikke et godt norsk ord for “uninsurable” men jeg prøver meg på utryggbar. Dette er trolig et begrep vi vil bli godt kjent med i takt med at ekstremvær tiltar. Konsekvensene ser vi allerede i USA, der forsikringspremiene for boliger i klimautsatte områder nå er så høye at folk ikke lenger har råd til å bo der. Områdene blir utryggbare.

I vinter dro jeg til Florida. Familievenner hadde lenge tenkt å pensjonere seg i Fort Myers, en liten by en times kjøretur fra Miami. Der har de bygget en villa med svømmebasseng og egen fløy til barnebarna. Utenfor huset står det i dag et “For Sale” skilt. Etter at huset ble oversvømt for annen gang ser de ingen annen utvei. Verdien på eiendommen faller dag for dag.

Å kjøre gjennom nabolag fylt med slike skilt ga meg en kraftig følelse av déjà vu. Helt spesifikt følte jeg meg som Steve Carell’s karakter i filmen “The Big Short” når han drar til solkysten for å sjekke om det amerikanske boligmarkedet virkelig er så råttent som han frykter. Det var det.

Forskjellen fra 2008 er at denne krisen ikke har finansielle, men fysiske røtter. Ved tre graders oppvarming låses klimaendringene i atmosfæren i et århundre. Konsekvensene vil være systemiske og trolig irreversible.

En typisk innvendig er at staten, altså skattebetalerne, vil tre inn når forsikringsselskapene og gjenforsikringsselskapene svikter. Sånn har det jo alltid vært. Problemet er at skadene øker både i omfang og hyppighet.

Det siste året har den ene nyhetssaken om ekstremvær avløst den andre. Skogbrann i Los Angeles, flom i Valencia, styrtregn i Dubai, tyfon i Hongkong. Aller mest dramatisk er oppvarmingen i Europa der antallet skogbranner har økt med 50 prosent på bare ett år, senest med enorme ødeleggelser i Sør-Europa og på Balkan.

Utover den menneskelige lidelsen disse hendelsene medfører, er det ekstremt dyrt for de som må ta regningen. Kostnadene er så store at statsbudsjettene i land utsatt for gjentatte klimakatastrofer i ytterste konsekvens vil rakne. Bail-out blir umulig.

Tilpasning er viktig, spesielt innen infrastruktur, men det er likevel begrensede muligheter for hva man kan tilpasse seg. Og når temperaturene fortsetter å stige, blir tilpasning i seg selv økonomisk urealistisk. Så selv om klima kan føles fjernt når missiler faller over Midtøsten og Ukraina, forblir dette vår tids største utfordring.

Gjennom valgkampen tok flere politikere til orde for at Oslo skal bli en finanshovedstad. Da bør man starte med temaet alle seriøse kapitalforvaltere har øverst på agendaen: Klimarisiko. Her har Norge en sjelden mulighet til å vise reelt lederskap, både gjennom oljefondets investeringer, men desto viktigere gjennom en rask utfasing av olje og gass.

Dessverre er dette ikke kursen dagens politikk staker ut.

Hvis vi vil være en relevant finansnasjon i fremtiden, kan vi ikke ignorere at utryggbare samfunn er en direkte trussel mot verdensøkonomien. Det er slik den neste finanskrisen starter.

Thank you for reading!